Bruk av kirkerommet ved begravelser

I dag skal vi ta for oss bruk av kirken i forbindelse med den triste seremonien. Vi har i tidligere artikler sett på bruken av kirken i forbindelse med dåp, konfirmasjon og bryllup, samtidig som vi har gitt en liten historisk introduksjon. Denne gangen er altså turen kommet til seremonien som avslutter det jordiske livet. Gravferd eller begravelse er en seremoni knyttet til noens død. Den er ofte bygget opp rundt det å gi slipp på levningene til personen. Dette skjer ved at de blir lagt i en grav eller kremert. En gravferd kan i mange tilfeller ha et religiøst innhold, men det finnes også sekulære seremonier knyttet til de døde. Gravferden kan brukes til å minnes den avdøde og være en viktig del i en sorgprosess.

 Lunde begr

To hovedtyper av begravelse

De to hovedtypene av begravelse vi har er altså enten urnenedsettelse eller inhumasjon. Den sistnevnte er mest vanlig. Da begraves den døde intakt. Ofte i en kiste, og derfor brukes også det alternative navnet kistebegravelse. Ved urnenedsettelse kremeres avdøde. Deretter settes urnen med asken ned i bakken.

Innenfor religionene islam, jødedommen og kristendommen blir begravelse ansett som den mest korrekte måten å behandle døde på. Tanken bak dette er at legemet ikke skal ødelegges, men bli til jord på naturlig måte. Dette ligger jo verbalt i liturgien også. Teologisk blir kremasjon sett på som en fornektelse av tanken på legemets oppstandelse. Og dermed blir kremasjon en handling som trosser den guddommelige viljen. I både den ortodokse og den katolske kirke eller spesielt i disse, er begravelsen sterkt knyttet til forbønn for den avdøde. I den protestantiske kirken er det ingen slik bønn.

Reglene om gravferd og kremasjon er lovfestet i gravferdsloven. Kremasjon kan bare gjøres på visse vilkår, og skal gjøres i et krematorium. Etter lovens paragraf tolv skal en begravelse skje senest ti dager etter dødsfallet. Dersom den avdøde er kremert er fristen seks måneder.

De ulike begrepene

Kremasjon, begravelse, gravferd og bisettelse er begreper som ofte blir brukt forskjellig av mennesker. I Norge holder begravelsesbransjen seg til noen definisjoner. Gravferd er en samlebetegnelse som omfatter både bisettelse og begravelse. Begrepet begravelse brukes i de tilfeller hvor liket legges i en grav uten at det er utsatt for noen form for destruktive påvirkninger. Bisettelse er begrepet som benyttes i de tilfeller når liket kremeres og asken samles i en urne, før den begraves eller asken spres for vinden.

Lunde begr3Begrepet bisettelse kan også være en seremoni som blir holdt et annet sted enn det stedet hvor den som stedes til den siste hvile gravlegges. Tidligere var det en vanlig tradisjon at bisettelse ble gjennomført i hjemmet. Som en enkel seremoni i tidsrommet mellom dødsfallet og selve begravelsesdagen. Avdøde ble ofte oppbevart hjemme. Enten i huset eller på en låve. Deretter ble avdøde ofte fulgt til kapellet eller kirken av familie og venner. Som oftest dagen før gravferdsseremonien.

Nå er jo kremasjon blitt mer vanlig blant kristne i nyere tid. Det skyldes en pragmatisk tilpassing på grunn av plassmangel. I store byer er det blitt mer og mer vanlig og nødvendig å ta dette hensynet. I Norge kremeres omlag en tredjedel av dem som dør. Asken fra de som kremeres samles i urnen før den normalt settes ned på en offentlig kirkegård eller gravplass. Dette skjer som oftest i en egen seremoni. Denne seremonien kan gjennomføres med eller uten kirkelig medvirkning. Kremasjon er i dag lovregulert gjennom gravferdsloven. En del ønsker å spre asken i naturen etter kremasjonen. Dette er regulert i lovverket og søknad må sendes til Fylkesmannen. Ved denne typen gravferd kan det ikke kreves kirkelig medvirkning, men det kan avholdes Humanistisk gravferd.

 Lunde Begr2

Sakrementer i de forskjellige kirkene

Vi har tidligere sett på kirkerommets bruk ved dåp, konfirmasjon og bryllup. I den forbindelse er også begrepet sakrament blitt nevnt. I denne bloggartikkelen skal vi ta og gi en gjennomgang av de forskjellige sakramentene og se på forskjellene mellom de forskjellige kirkesamfunnene. Samtidig vil vi ikke gå mye inn på hvert enkelt sakrament, men heller fokusere på forskjellene mellom kirkene.

Lunde sakrament5

Lunde sakramenterOrdet sakrament kommer fra det latinske sacrare, som betyr å hellige. Sakrament er et kristent rituale som inngyder eller symboliserer guddommelig nåde. Sakramentene forrettes normalt av en kleriker. Det vil si noen med en ordinasjon som for eksempel en diakon, prest eller biskop. Et sakrament består etter kristen tradisjon av både synlige og usynlige elementer. Forståelsen av sakramentet er noe av det viktigste som skiller de forskjellige kirkesamfunnene. Ikke bare varierer forståelsen av de enkelte sakrament, men også antallet kirkelige handlinger man regner som sakramenter er forskjellig.

Katolske sakramenter

Den katolske kirke anerkjenner syv sakramenter. De er; 1) dåp, 2) nattverd, 3) ektevigsel, 4) ordinasjon (diakon-, preste og bispevigsel), 5) konfirmasjon (den kalles gjerne for ferming i katolsk sammenheng), 6) skriftemål og 7) sykesalving.

Lunde sakrament1I den katolske kirke blir sakramentene sett på som nådemidler. Det vil si hjelpemidler for å oppnå frelse. De inngyder nåde i mottakeren ved egen kraft. Dette forstås ikke som at man tvinger Gud til å inngyde nåde hos noen, men som en oppfyllelse av den pakt som er inngått mellom kirken og Jesus Kristus.

De fleste sakramenter krever ordinasjon for å være gyldige. Det vil si at de har effekt i teologisk forstand. Det eneste unntaket fra dette er dåp. Den kan utføres av hvem som helst. Kravet er at de ytre former og intensjonen er riktig. For de andre sakramentene er det rangering. Ektevigsel krever kun diakonvigsel. Nattverd, skriftemål og sykesalving krever prestevigsel. For ordinasjon kreves det bispevigsel. I vestlige land i den katolske kirke er ferming i utgangspunktet forbeholdt biskoper. Dog kan dette etter tillatelse formidles av en prest. Derimot foretas konfirmasjonen av prester i ortodokse kirker og katolske kirker i det østlige middelhavsområdet. Dette i likhet med i protestantiske kirkesamfunn, slik som vi for eksempel er vandt med her i Norge.Lunde sakrament3

I tillegg til spørsmålet om gyldighet som er et teologisk spørsmål, ser den katolske kirke også på lovlighet, som er et kirkerettslig spørsmål. Dette omfatter for eksempel prestens status og andre omstendigheter som sted og kontekst. Man kan dermed få konstellasjoner hvor et sakrament er formidlet gyldig og lovlig (alt er som det skal være), gyldig, men ulovlig (har den teologiske effekt, men bryter med kirkeretten) eller ugyldig og ulovlig.

Ortodokse sakramenter

Både den ortodokse kirke og de orientalske ortodokse kirker anerkjenner de samme syv sakramenter som den katolske kirke. Samtidig har de ingen absolutt begrensning oppad. Det innebærer dermed at ortodokse særkirker kan anerkjenne andre kirkelige handlinger som sakramenter. Sakramentene omtales normalt som mysteriene i de ortodokse kirkene.

Protestantiske sakramenter

Lunde sakrament2Antallet sakramenter som anerkjennes av protestantiske kirker varierer, men mange av dem inkludert de lutherske kirker, anerkjenner to sakramenter. Dette er dåp og nattverd. I andre kirker er det kun dåpen som regnes som et sakrament. Noen kirkesamfunn som for eksempel Frelsesarmeen har ingen sakramenter. Innenfor den protestantiske kirken er den anglikanske kirken et særtilfelle. Som helhet anerkjenner kirken bare dåp og nattverd som sakramenter. Dog er det en relativt stor gruppe med anglo-katolikker som anerkjenner syv sakramenter. De har også en lære om disse syv sakramentene som er tilnærmet lik den katolske.

I de fleste protestantiske kirker regnes sakramentene som ytre tegn på indre nåde. Med andre ord så er de symboler på en indre hendelse. Dette er altså ikke som i katolsk og ortodoks sakramentslære der det er slik at sakramentet inngyder nåde. I den protestantiske kirke er altså sakramentet bare et tegn og et hjelpemiddel til oppnåelse av en personlig nådegave.

Et unntak fra dette er de lutherske kirker. I den lutherske kirke lærer man at sakramentene har en selvstendig virkekraft knyttet til løfter fra Jesu munn. Dette kommer for eksempel til uttrykk i nattverden. Der mottar både troende og ikke troende Jesus Kristus reellt gjennom brødet og vinen. Dette er det lutherske grunnlaget for frelsesvisshet. I forhold til den katolske kirke skiller den lutherske sakramentforståelsen seg fra den katolske ved en annen forståelse av begrepet nåde.

Konfirmasjon er ofte en anledning til bruk av kirken

I serien med gjennomgang av religiøse seremonier og bruk av kirken skal vi denne gangen ta for oss konfirmasjonen. Tidligere har vi sett på både dåp og inngåelse av ekteskap. Vi tar også en gjennomgang av hva som ligger i begrepet konfirmasjon, og ser litt på den historiske utviklingen og på forskjellene mellom de religionene som praktiserer konfirmasjon. Kirken brukes ikke nødvendigvis ved alle typer konfirmasjoner, men den er fremdeles et mye brukt lokale i den forbindelse.

Konfirmasjon 2

Betydningen av begrepet konfirmasjon

Selve ordet konfirmasjon kommer fra det latinske ordet confirmare. Det betyr å bekrefte eller bestyrke. Konfirmasjon er opprinnelig et kristent ritual. Det har hatt en noe varierende innholdsbestemmelse i de forskjellige kristne trosretningene.

Opp i gjennom årene har konfirmasjonen også fått status som et overgangsritual. En markering av overgangen fra ungdom til voksen. Overgangsritualer fra barn til voksen finnes i de fleste kulturer verden over. De har ulik vekt og utforming innenfor forskjellige deler av kristendommen. Dog har konfirmasjonen historisk sett ikke vært forstått som et overgangsritual mellom barndom og voksenalder. Dette elementet er kommet til i noen trossamfunn senere. I noen trossamfunn betraktes konfirmasjonen som et sakrament, mens den i andre er en forbønnshandling. I den norske kirken har konfirmasjonen siden 1981 vært regnet som en ren forbønnshandling, hvor det er Gud som bekrefter løftene som ble gitt konfirmanten i dåpen. I land der konfirmasjonen finner sted midt i eller sent i tenårene, har folkelig tradisjon gitt den en betydning som overgangsrituale. Dette finnes strengt tatt ikke i teologisk forstand. I andre trossamfunn er konfirmasjonsalderen ofte langt lavere. Forståelsen av konfirmasjonen varierer mellom de forskjellige kirkesamfunnene.

I Norge ble obligatorisk konfirmasjon innført i kongedømmet Danmark-Norge i 1539. Den ble påbudt ved lov i 1736. Dette medførte at alle skulle konfirmeres gjennom en offentlig eksamen i den kristne tro samt en kirkelig innvielse med håndspåleggelse og forbønn. Siden konfirmasjonen ble lovpålagt ble den en juridisk nødvendighet for full inntreden i de voksnes rekker. Uten konfirmasjonsattest kunne du verken gifte deg, tas ut til militærtjeneste, være fadder eller vitne i retten. Hadde du ikke møtt til konfirmasjon innen du fylte 19 år, kunne du straffes med gapestokk eller tukthus. Du kunne til og med stryke til konfirmasjonen. Besto ikke konfirmanten den offentlige eksamen i kirken, måtte du prøve på nytt året etter. Konfirmasjon var tvungen helt frem til 1912. Først da ble den frivillig, og alle straffebestemmelsene rundt ordningen ble opphevet.

Konfirmasjon i de forskjellige kirkesamfunnene

KonfirmasjonI den norske kirken ses konfirmasjonen i dag først og fremst på som en forbønnshandling der kirken bekrefter løftene som Gud gir i dåpen. Dåpen er dermed en forutsetning for å delta i den avsluttende forbønnsgudstjenesten. På dette viset blir dåpens grunnleggende betydning for tro og tilhørighet understreket. i andre lutherske kirker som praktiserer konfirmasjon er meningen mye den samme. Dog kan elementet med at konfirmasjonen skal føre den enkelte frem til kristen bekjennelse og inn i sin kristne menighet ofte være mye sterkere.

Konfirmasjon katolsk 1Innenfor den katolske kirke regnes konfirmasjon som ett av syv sakramentene og som et av de tre initieringssakramentene ved siden av dåpen og nattverden når den gis for første gang). Det regnes som et pregende sakrament, som innebærer at det ikke kan gjentas siden det gir et uutslettelig merke på sjelen. Den katolske konfirmasjonen forankres i en praksis som beskrives i Det nye testementet. I den katolske kirken bruker man ofte navnet ferming. det kommer fra det latinske firmare som betyr å styrke. Samtidig brukes ordet konfirmasjon hyppig også. Fermingen forstås som et tillegg til dåpen. Den foretas ved salving med hellig olje og håndspåleggelse. Ferming er i utgangspunktet forbeholdt biskoper, men en prest kan gjøre det etter tillatelse fra sin biskop. Vanlig fermingsalder i henhold til katolsk kirkerett for den latinske kirke er omkring 7 år. I Norge har den katolske kirken av hensyn til norske tradisjoner valgt å legge fermingen til samme alderstrinn som den norske kirken. Denne beslutningen ble tatt da det var lovpåbudt at lutheranere skulle konfirmeres i Norge. For den katolske kirke å holde på sin generelt mye lavere fermingsalder ville da ha påført unge mennesker en ekstra anderledeshet i forhold til storsamfunnet. Den katolske fermingen forutgås av opplæring i troen med et alderstilpasset innhold. Ser man historisk på det har fermingsalderen ligget enda lavere enn syvårsalderen. Da Norge var katolsk i middelalderen var nok syvårsalderen å anse som i seneste laget for dette sakramentet.

I Den ortodokse kirken og i de orientalske ortodokse kirkene kalles konfirmasjonen gjerne krismering, ferming eller myronsalving. Krismering betyr salving. For å fremheve Den Hellige Ånds gave ved konfirmasjonen tydligere, føyde man meget tidlig i kirkens historie til en salving med velluktende olje. Denne salvingsriten eksisterer ikke bare i de ortodokse kirkene, men også i Den katolske kirken. Normalt fermes ortodokse kristne i forbindelse med dåpen. Det betyr i praksis at de fleste ortodokse er «konfirmert» under barnedåpen. Konfirmasjonen innebærer dermed ingen forutgående opplæring i troen. Det innebærer at ortodokse kirker allerede fra dåpen av, anser småbarn som fullverdige kirkemedlemmer som kan ta fullverdig del i kirkens liv og i nattverden. Flere steder i den ortodokse kirke hvor kirken er i diasporas (les:utvandret), legges det opp til en "ungdomsvelsignelse" som følger årskullet til de som konfirmeres. Dette er ikke en konfirmasjon i tradisjonell betydning, kun en forbønnshandling.

Det finnes også mange andre varianter av konfirmasjon eller lignende ritualer i andre protestantiske trossamfunn, blant baptister, anglikanere og unitarere uten at vi går nærmere inn på dem. I tillegg er det mer og mer vanlig med ikke religiøse konfirmasjoner i Norge. De senere årene har vi fått både holistisk og akademisk konfirmasjon. Humanistisk konfirmasjon, det som frem til 2005 ble kalt borgerlig konfirmasjon, er etterhvert blitt veldig vanlig. I Humanistisk konfirmasjon tas det utgangspunkt i et ikke-religiøst, sekulært verdensbilde. Den har til hensikt å støtte og styrke konfirmanten samtidig som man foretar en symbolsk markering av overgangen fra barn til voksen. En Humanistisk konfirmasjonen består av både et kurs og en seremoni. I kursdelen tar konfirmantene for seg sentrale temaer som menneskerettigheter, ansvar for verden, verdens religioner, ungdom og samliv, rus, identitet, livssyn og humanisme med mer. Avslutningshøytideligheten foregår gjerne i et rådhus eller kulturhus. Seremonien inneholder som regel en høytidelig prosesjon, hilsningstale, kulturinnslag og utdeling av kursbevis.

Konfirmasjon Humanistisk1

 

 

Bruk av kirken ved inngåelse av ekteskap

Vi har tidligere skrevet om dåpen som er en av de seremoniene kirken brukes til. Ved å skrive om dåpen gikk vi nærmere inn på historikken og hva som ligger bak de kirkelige seremoniene. De aller fleste har jo vært tilstede ved og brukt kirken i forbindelse med dette, men mange av oss gjør vel dette mer ut i fra tradisjon enn at det ligger en bevisst tanke bak det. I dag skal vi se nærmere på bryllup og vigsel ved inngåelse av ekteskap.

Bryllup2

Vigsel i kirkerommet

Bryllupet er den seremonien, eller rettere sagt den feiringen som følger med inngåelse av ekteskap. Bryllupet består altså vanligvis av to deler. En ektevigsel og en etterfølgende privat bryllupsfest. Vigselen er det ritualet som symboliserer inngåelsen av ekteskapet.

Det som kirkerommet altså brukes til i forbindelse med brylluper er selve vigselen. Brudemesse eller kirkelig vigsel er en religiøs handling som erklærer eller gjør noe hellig. Denne handlingen kalles vigsling, og den kan man også finne igjen i andre sammenhenger. Ordinasjoner av prester/biskoper eller vigsling av kirkerom osv. I dagens samfunn er vigsleren den personen som etter lovgivningen har rett til å forestå vielser etter nærmere bestemte vilkår.

Ektevigsel er et sakrament i flere kirkesamfunn

I både den katolske kirke, den ortodokse kirke og i de orientalske ortodokse kirker blir ektevigsel sett på som et sakrament. Når et par gifter seg betyr det altså at det inngydes guddommelig nåde. I denne sakramentsforståelsen ligger det også at ekteskapet er uoppløselig. Av dette følger at disse kirkene ikke aksepterer at fraskilte gifter seg igjen etter at visse vilkår er oppfylt. Den katolske kirken løser dette ved at ekteskapet erklæres ugyldig av et tribunal basert på visse kriterier. I østkirken er det legalistiske synet på sakramentene enda mindre. Der behandles gjengifte som en krenkelse av sakramentet, og man får ikke gifte seg igjen uten en forutgående botshandling. I enkelte tilfeller kan selve bryllupet være en slik handling.

Bryllup1Giftermål har vært feiret på mange forskjellige måter gjennom tidene. Forskjellige skikker og ritualer er blitt praktisert. Også i dag er det flere forskjellige skikker som følges rundt om i verden. Bryllupet vil dessuten vanligvis bli arrangert på en måte som gjenspeiler det livssynet brudeparet har. I den vestlige verden har man fra gammelt av blitt viet av en prest i en kirke. Fremdeles er vielsen noe som gjerne foretas av en person med et verv i et tros- eller livssynssamfunn. Samtidig er det heller ikke noe i veien for å bli viet uten tilknytning til noe livssyn. Giftermål eller ekteskap har jo også en juridisk dimensjon. Da gjøres det gjerne av notarius publicus eller en annen person med et juridisk verv.  I Norge var det i eldre tider en rekke skikker forbundet med ekteskapsinngåelser som nå så å si er helt avleggs. Idag er brylluper mindre tradisjonsrike enn tidligere.

Dåpens bakgrunn

Kirken brukes til mange seremonier enten det er dåp, bryllup eller gravferder. For mange er det en tradisjon uten at det nødvendigvis ligger en dypere tanke bak det. For å øke kunnskapsnivået og kanskje også bevissthetsnivået tenker vi i Lunde Menighet å gi en innføring i de kirkelige ritualer, og starter med dåpsseremonien.

Markering av inntreden i kirken

DåpSkikken med å døpe spedbarn er en kirkelig skikk som går svært langt tilbake. Den er uttrykkelig belagt fra det 2. århundre, men allerede i apostlenes forkynnelse er det mulig når hele «hus» ble døpt. Dåp kommer fra det lavtyske ordet dope som betyr å dyppe, som igjen er etter gresk baptizein med samme betydning. Det er en religiøs seremoni i kristne kirkesamfunn som markerer et menneskes eller den kristnes inntreden i kirken. Den teologiske betydningen av dåpen varierer noe fra et samfunn til et annet.

De fleste av verdens kristne er enige om en grunnleggende teologisk forståelse av dåpen. Ifølge det nye testamentet er den innført av Jesus Kristus. I de fleste trossamfunn utføres den etter treenighetsformularet, som betyr i Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn. Den utføres med samtidig neddykking av den som døpes eller overøsing med vann. Normalt kommer dåpsvannet fra vievann, som er vann velsignet av en ordinert person. Dåpen utføres under normale omstendigheter av en ordinert person. Dog finnes det unntak fra dette. I forbindelse med nøddåp, det vil si dåp som utføres når kandidaten er i dødsfare, er kravene minimale. Treenighetsformular, vann og den intensjon kirken har.

Dåp med neddykking eller overøsing

Selv om flere kirkesamfunn praktiserer dåp med full neddykking, så mener flertallet av de kristne at metoden ikke er avgjørende for dåpens gyldighet. Med andre ord så betyr det at i samfunn hvor det er foreskrevet at dåpen skal skje ved neddykking, så aksepterer de likevel den andre formen dersom det er nødvendig. I Norge er dåp med overøsing av vann den metoden som de fleste er kjent med. Det er fordi brorparten av de norske kirkesamfunn er protestantiske og derfor har en tradisjonell vestkirkelig oppfatning av dåpen. Noe som da innebærer en praksis med barnedåp og overøsning som den vanligste metoden å døpe på.

Dåpen regnes som et sakrament i de fleste kirkesamfunn. Et sakrament er et kristent ritual som inngyder eller symboliserer guddommelig nåde. Ordet sakrament kommer fra det latinske sacrare, som betyr å hellige. De fleste kirkesamfunn regner dåpen som et sakrament som kun kan gis en gang. På samme tid er det en del kirkesamfunn som avviser barnedåpens gyldighet. Derfor blir voksne døpt om igjen når de slutter seg til disse kirkesamfunnene.

Kirkenes Verdensråd kom i 1997 med en fellesuttalelse der de katolske, ortodokse og protestantiske kirker uttrykte enighet om sin forståelse av dåpen. Essensen er at dåpen både er en personlig renselse og en inntreden i et fellesskap. Renselsen innebærer at arvesynden vaskes bort ved dåpen, selv om et spedbarn ikke har begått noen synd selv. I de aller fleste kirkesamfunn regnes altså dåpen som innlemmelsen i kirken. Der hvor barnedåp ikke praktiseres regnes ungene som tilsluttet, men ikke som fulle medlemmer. Det blir de ikke før de døper seg.

Sommeraktiviteter hos Lunde menighet

Sommeren er her snart, eller forhåpentligvis er den her snart. Og da vet vi at det er mange barn og foreldre tilknyttet Lunde Menighet som vil vite om det skjer noe hos oss i sommermånedene. Vi har allerede begynt å planlegge en sommerleir, og hvis alt går etter planene skal den finne sted på en liten øy på Sørlandet første uken i august. Vi skal også ha ukentlige samlinger, hver onsdag, her kan barn og voksne komme på besøk til oss. Her skal vi ha korsang og andre familievennlige leker.

Hva vil du ha?

Nytt for sommeren er at vi vurderer å tilby aktiviteter hver dag. Vi tenker at dette kan være flott for de barna som har foreldre som ikke har sommerferie. Dette kan være tur til stranda, eller svømmehallen hvis været ikke er på vår side, utflukter til aktivitetsparker som Tusenfryd eller Kongeparken. Det er egentlig opp til dere hva vi skal gjøre. Så vi foreslår at dere snakker med barna deres, og hører med dem hva de ønsker å gjøre i sommer, når dere foreldre er på jobb. Send oss en mail, ta frem telefonen, eller kom på besøk. Alle alternativene fungerer flott, så lenge dere gir oss tilbakemelding.

Vi håper dere har hatt en flott påske - så høres vi snart igjen!

Gospel for de minste

Vi hos Lunde Menighet ønsker å starte noe nytt og spennende kun for de minste i menigheten vår. Dette har vi aldri hatt muligheten til å tilby tidligere, men da vi har fått et nytt medlem i vår menighet som har lang erfaring bak seg med barn, kan vi nå fokusere mer på dette. Vi har lenge snakket om å kunne tilby de minst noe da vi allerede har flotte tilbud for både barn og unge, studenter og eldre, men har manglet noe de under en viss alder.
4211d1c41f-Barnegospelen
Lunde Menighet ønsker å invitere alle barn som er mellom 2 og 7 år hver eneste torsdag gjennom hele året. Dette vil være en aktivitet som foregår tidlig på kvelden og vi ønsker gjerne tilbakemeldinger på en tid som høres bra ut for de fleste. Tanken vår hittil har vært at de skal starte mellom kl.16.00 og 17.00 og deretter vare i 45 minutter eller opptil 1,5 time. Så kom gjerne med tilbakemeldinger, ønsker og forslag angående det.

Våre ukentlige aktiviteter vil først og fremst være fokusert på sang i kor, men vi vil selvsagt også sette av tid til lek og moro. Vi ønsker også å fortelle at både far og mor er hjertelige velkommen enten det er bare for å besøke eller å delta aktivt.

Klart for vintertur!

Nå som vinteren nærmer seg med stormskritt er det på tide med planlegging av ulike arrangementer her på Lunde Menighet. Vi ønsker å kunne tilby morsomme og spennende aktiviteter for alle aldre og selvfølgelig gjennom hele året. Snøen har nå lagt seg flere steder her i landet og på grunn av dette tenkte vi at det passer helt perfekt å begynne planleggingen av en tur til fjellet. Dette er noe vi har gjort opptil flere ganger før, både med familier, for eldre og for dere studenter. Dermed behøver vi bare å få vite fra dere om dette er noe som høres interessant ut eller om det heller er stemning for å gjøre noen andre vinter aktiviteter sammen.

Vi vil ha deres tilbakemelding!


Turen opp til fjellet vil vi gjerne få til i løpet av begynnelsen av desember, slik at flest mulig kan få være med før tiden for å tilbringe dagene og kveldene med familie og venner setter i gang. Dermed ønskes det at tilbakemelding fra flest mulig skal komme raskest mulig slik at vi kan fortsette med planleggingen eller eventuelt å pønske ut noe annet. Vi tror derimot at en tur opp til fjellet hadde vært utrolig moro for alle og dette er noe som alltid har falt i smak årene før.

For at dette skal bli en velykket tur vil Lunde Menighet gjerne at studentene også skal være med på planleggingen. Om dette skal pågå i løpet av en helg eller midt i uken og om det skal være en dagstur eller en tur med overnatting. Vi er med andre ord åpne for alle forslag, ønsker og meninger.

En god prat

Hos Lunde Menighet er det alltid noen å snakke med, enten det er for en avslappet og hyggelig prat eller om du har noe mer alvorlig i tankene. Du skal vite at du alltid kan komme til oss.

Som ungdom vil det dukke opp mange ulike spørsmål i løpet av ungdsomtiden din. Det kan være spørsmål om vennskap, om familie, om framtiden, livet eller om religion. Noen vil velge å søke svar hos venner og familie, mens andre vil kanskje heller søke svar utenfor de nærmeste. Da kan det være fint å vite at det faktisk er noen der ute som du kan spørre og snakke med.

For noen kan det kanskje virke litt skremmende å komme frem til oss ansikt til ansikt for første gang, men vi kan også nåes på telefon eller du kan kontakte oss på e-post. Det kan være en fin start til en hyggelig dialog uten å føle presset med å måtte ha det første møtet utenfor komfortsonen. Ungdommer bruker sine mobiler og sine pcer til utrolig mye om dagen, så hvorfor ikke bruke det til å kontakte oss også? Når du oss ikke på telefon, kan du sende en e-post og vi kan ringe deg opp igjen eller bare svare tilbake på e-posten.

Samling hver fredag

For de som gjerne vil snakke sammen i grupper, kan Lune Menighet bidra med en invitasjon til våre samlinger som arrangeres hver eneste fredag i løpet av hele året. Her kan alle samles sammen og ha det hyggelig, snakke sammen, spise god mat og ha en flott fredag som vil bli til et minne for livet.