Dåpens bakgrunn

Kirken brukes til mange seremonier enten det er dåp, bryllup eller gravferder. For mange er det en tradisjon uten at det nødvendigvis ligger en dypere tanke bak det. For å øke kunnskapsnivået og kanskje også bevissthetsnivået tenker vi i Lunde Menighet å gi en innføring i de kirkelige ritualer, og starter med dåpsseremonien.

Markering av inntreden i kirken

DåpSkikken med å døpe spedbarn er en kirkelig skikk som går svært langt tilbake. Den er uttrykkelig belagt fra det 2. århundre, men allerede i apostlenes forkynnelse er det mulig når hele «hus» ble døpt. Dåp kommer fra det lavtyske ordet dope som betyr å dyppe, som igjen er etter gresk baptizein med samme betydning. Det er en religiøs seremoni i kristne kirkesamfunn som markerer et menneskes eller den kristnes inntreden i kirken. Den teologiske betydningen av dåpen varierer noe fra et samfunn til et annet.

De fleste av verdens kristne er enige om en grunnleggende teologisk forståelse av dåpen. Ifølge det nye testamentet er den innført av Jesus Kristus. I de fleste trossamfunn utføres den etter treenighetsformularet, som betyr i Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn. Den utføres med samtidig neddykking av den som døpes eller overøsing med vann. Normalt kommer dåpsvannet fra vievann, som er vann velsignet av en ordinert person. Dåpen utføres under normale omstendigheter av en ordinert person. Dog finnes det unntak fra dette. I forbindelse med nøddåp, det vil si dåp som utføres når kandidaten er i dødsfare, er kravene minimale. Treenighetsformular, vann og den intensjon kirken har.

Dåp med neddykking eller overøsing

Selv om flere kirkesamfunn praktiserer dåp med full neddykking, så mener flertallet av de kristne at metoden ikke er avgjørende for dåpens gyldighet. Med andre ord så betyr det at i samfunn hvor det er foreskrevet at dåpen skal skje ved neddykking, så aksepterer de likevel den andre formen dersom det er nødvendig. I Norge er dåp med overøsing av vann den metoden som de fleste er kjent med. Det er fordi brorparten av de norske kirkesamfunn er protestantiske og derfor har en tradisjonell vestkirkelig oppfatning av dåpen. Noe som da innebærer en praksis med barnedåp og overøsning som den vanligste metoden å døpe på.

Dåpen regnes som et sakrament i de fleste kirkesamfunn. Et sakrament er et kristent ritual som inngyder eller symboliserer guddommelig nåde. Ordet sakrament kommer fra det latinske sacrare, som betyr å hellige. De fleste kirkesamfunn regner dåpen som et sakrament som kun kan gis en gang. På samme tid er det en del kirkesamfunn som avviser barnedåpens gyldighet. Derfor blir voksne døpt om igjen når de slutter seg til disse kirkesamfunnene.

Kirkenes Verdensråd kom i 1997 med en fellesuttalelse der de katolske, ortodokse og protestantiske kirker uttrykte enighet om sin forståelse av dåpen. Essensen er at dåpen både er en personlig renselse og en inntreden i et fellesskap. Renselsen innebærer at arvesynden vaskes bort ved dåpen, selv om et spedbarn ikke har begått noen synd selv. I de aller fleste kirkesamfunn regnes altså dåpen som innlemmelsen i kirken. Der hvor barnedåp ikke praktiseres regnes ungene som tilsluttet, men ikke som fulle medlemmer. Det blir de ikke før de døper seg.