Konfirmasjon er ofte en anledning til bruk av kirken

I serien med gjennomgang av religiøse seremonier og bruk av kirken skal vi denne gangen ta for oss konfirmasjonen. Tidligere har vi sett på både dåp og inngåelse av ekteskap. Vi tar også en gjennomgang av hva som ligger i begrepet konfirmasjon, og ser litt på den historiske utviklingen og på forskjellene mellom de religionene som praktiserer konfirmasjon. Kirken brukes ikke nødvendigvis ved alle typer konfirmasjoner, men den er fremdeles et mye brukt lokale i den forbindelse.

Konfirmasjon 2

Betydningen av begrepet konfirmasjon

Selve ordet konfirmasjon kommer fra det latinske ordet confirmare. Det betyr å bekrefte eller bestyrke. Konfirmasjon er opprinnelig et kristent ritual. Det har hatt en noe varierende innholdsbestemmelse i de forskjellige kristne trosretningene.

Opp i gjennom årene har konfirmasjonen også fått status som et overgangsritual. En markering av overgangen fra ungdom til voksen. Overgangsritualer fra barn til voksen finnes i de fleste kulturer verden over. De har ulik vekt og utforming innenfor forskjellige deler av kristendommen. Dog har konfirmasjonen historisk sett ikke vært forstått som et overgangsritual mellom barndom og voksenalder. Dette elementet er kommet til i noen trossamfunn senere. I noen trossamfunn betraktes konfirmasjonen som et sakrament, mens den i andre er en forbønnshandling. I den norske kirken har konfirmasjonen siden 1981 vært regnet som en ren forbønnshandling, hvor det er Gud som bekrefter løftene som ble gitt konfirmanten i dåpen. I land der konfirmasjonen finner sted midt i eller sent i tenårene, har folkelig tradisjon gitt den en betydning som overgangsrituale. Dette finnes strengt tatt ikke i teologisk forstand. I andre trossamfunn er konfirmasjonsalderen ofte langt lavere. Forståelsen av konfirmasjonen varierer mellom de forskjellige kirkesamfunnene.

I Norge ble obligatorisk konfirmasjon innført i kongedømmet Danmark-Norge i 1539. Den ble påbudt ved lov i 1736. Dette medførte at alle skulle konfirmeres gjennom en offentlig eksamen i den kristne tro samt en kirkelig innvielse med håndspåleggelse og forbønn. Siden konfirmasjonen ble lovpålagt ble den en juridisk nødvendighet for full inntreden i de voksnes rekker. Uten konfirmasjonsattest kunne du verken gifte deg, tas ut til militærtjeneste, være fadder eller vitne i retten. Hadde du ikke møtt til konfirmasjon innen du fylte 19 år, kunne du straffes med gapestokk eller tukthus. Du kunne til og med stryke til konfirmasjonen. Besto ikke konfirmanten den offentlige eksamen i kirken, måtte du prøve på nytt året etter. Konfirmasjon var tvungen helt frem til 1912. Først da ble den frivillig, og alle straffebestemmelsene rundt ordningen ble opphevet.

Konfirmasjon i de forskjellige kirkesamfunnene

KonfirmasjonI den norske kirken ses konfirmasjonen i dag først og fremst på som en forbønnshandling der kirken bekrefter løftene som Gud gir i dåpen. Dåpen er dermed en forutsetning for å delta i den avsluttende forbønnsgudstjenesten. På dette viset blir dåpens grunnleggende betydning for tro og tilhørighet understreket. i andre lutherske kirker som praktiserer konfirmasjon er meningen mye den samme. Dog kan elementet med at konfirmasjonen skal føre den enkelte frem til kristen bekjennelse og inn i sin kristne menighet ofte være mye sterkere.

Konfirmasjon katolsk 1Innenfor den katolske kirke regnes konfirmasjon som ett av syv sakramentene og som et av de tre initieringssakramentene ved siden av dåpen og nattverden når den gis for første gang). Det regnes som et pregende sakrament, som innebærer at det ikke kan gjentas siden det gir et uutslettelig merke på sjelen. Den katolske konfirmasjonen forankres i en praksis som beskrives i Det nye testementet. I den katolske kirken bruker man ofte navnet ferming. det kommer fra det latinske firmare som betyr å styrke. Samtidig brukes ordet konfirmasjon hyppig også. Fermingen forstås som et tillegg til dåpen. Den foretas ved salving med hellig olje og håndspåleggelse. Ferming er i utgangspunktet forbeholdt biskoper, men en prest kan gjøre det etter tillatelse fra sin biskop. Vanlig fermingsalder i henhold til katolsk kirkerett for den latinske kirke er omkring 7 år. I Norge har den katolske kirken av hensyn til norske tradisjoner valgt å legge fermingen til samme alderstrinn som den norske kirken. Denne beslutningen ble tatt da det var lovpåbudt at lutheranere skulle konfirmeres i Norge. For den katolske kirke å holde på sin generelt mye lavere fermingsalder ville da ha påført unge mennesker en ekstra anderledeshet i forhold til storsamfunnet. Den katolske fermingen forutgås av opplæring i troen med et alderstilpasset innhold. Ser man historisk på det har fermingsalderen ligget enda lavere enn syvårsalderen. Da Norge var katolsk i middelalderen var nok syvårsalderen å anse som i seneste laget for dette sakramentet.

I Den ortodokse kirken og i de orientalske ortodokse kirkene kalles konfirmasjonen gjerne krismering, ferming eller myronsalving. Krismering betyr salving. For å fremheve Den Hellige Ånds gave ved konfirmasjonen tydligere, føyde man meget tidlig i kirkens historie til en salving med velluktende olje. Denne salvingsriten eksisterer ikke bare i de ortodokse kirkene, men også i Den katolske kirken. Normalt fermes ortodokse kristne i forbindelse med dåpen. Det betyr i praksis at de fleste ortodokse er «konfirmert» under barnedåpen. Konfirmasjonen innebærer dermed ingen forutgående opplæring i troen. Det innebærer at ortodokse kirker allerede fra dåpen av, anser småbarn som fullverdige kirkemedlemmer som kan ta fullverdig del i kirkens liv og i nattverden. Flere steder i den ortodokse kirke hvor kirken er i diasporas (les:utvandret), legges det opp til en “ungdomsvelsignelse” som følger årskullet til de som konfirmeres. Dette er ikke en konfirmasjon i tradisjonell betydning, kun en forbønnshandling.

Det finnes også mange andre varianter av konfirmasjon eller lignende ritualer i andre protestantiske trossamfunn, blant baptister, anglikanere og unitarere uten at vi går nærmere inn på dem. I tillegg er det mer og mer vanlig med ikke religiøse konfirmasjoner i Norge. De senere årene har vi fått både holistisk og akademisk konfirmasjon. Humanistisk konfirmasjon, det som frem til 2005 ble kalt borgerlig konfirmasjon, er etterhvert blitt veldig vanlig. I Humanistisk konfirmasjon tas det utgangspunkt i et ikke-religiøst, sekulært verdensbilde. Den har til hensikt å støtte og styrke konfirmanten samtidig som man foretar en symbolsk markering av overgangen fra barn til voksen. En Humanistisk konfirmasjonen består av både et kurs og en seremoni. I kursdelen tar konfirmantene for seg sentrale temaer som menneskerettigheter, ansvar for verden, verdens religioner, ungdom og samliv, rus, identitet, livssyn og humanisme med mer. Avslutningshøytideligheten foregår gjerne i et rådhus eller kulturhus. Seremonien inneholder som regel en høytidelig prosesjon, hilsningstale, kulturinnslag og utdeling av kursbevis.

Konfirmasjon Humanistisk1