Bruk av kirkerommet ved begravelser

I dag skal vi ta for oss bruk av kirken i forbindelse med den triste seremonien. Vi har i tidligere artikler sett på bruken av kirken i forbindelse med dåp, konfirmasjon og bryllup, samtidig som vi har gitt en liten historisk introduksjon. Denne gangen er altså turen kommet til seremonien som avslutter det jordiske livet. Gravferd eller begravelse er en seremoni knyttet til noens død. Den er ofte bygget opp rundt det å gi slipp på levningene til personen. Dette skjer ved at de blir lagt i en grav eller kremert. En gravferd kan i mange tilfeller ha et religiøst innhold, men det finnes også sekulære seremonier knyttet til de døde. Gravferden kan brukes til å minnes den avdøde og være en viktig del i en sorgprosess.

 Lunde begr

To hovedtyper av begravelse

De to hovedtypene av begravelse vi har er altså enten urnenedsettelse eller inhumasjon. Den sistnevnte er mest vanlig. Da begraves den døde intakt. Ofte i en kiste, og derfor brukes også det alternative navnet kistebegravelse. Ved urnenedsettelse kremeres avdøde. Deretter settes urnen med asken ned i bakken.

Innenfor religionene islam, jødedommen og kristendommen blir begravelse ansett som den mest korrekte måten å behandle døde på. Tanken bak dette er at legemet ikke skal ødelegges, men bli til jord på naturlig måte. Dette ligger jo verbalt i liturgien også. Teologisk blir kremasjon sett på som en fornektelse av tanken på legemets oppstandelse. Og dermed blir kremasjon en handling som trosser den guddommelige viljen. I både den ortodokse og den katolske kirke eller spesielt i disse, er begravelsen sterkt knyttet til forbønn for den avdøde. I den protestantiske kirken er det ingen slik bønn.

Reglene om gravferd og kremasjon er lovfestet i gravferdsloven. Kremasjon kan bare gjøres på visse vilkår, og skal gjøres i et krematorium. Etter lovens paragraf tolv skal en begravelse skje senest ti dager etter dødsfallet. Dersom den avdøde er kremert er fristen seks måneder.

De ulike begrepene

Kremasjon, begravelse, gravferd og bisettelse er begreper som ofte blir brukt forskjellig av mennesker. I Norge holder begravelsesbransjen seg til noen definisjoner. Gravferd er en samlebetegnelse som omfatter både bisettelse og begravelse. Begrepet begravelse brukes i de tilfeller hvor liket legges i en grav uten at det er utsatt for noen form for destruktive påvirkninger. Bisettelse er begrepet som benyttes i de tilfeller når liket kremeres og asken samles i en urne, før den begraves eller asken spres for vinden.

Lunde begr3Begrepet bisettelse kan også være en seremoni som blir holdt et annet sted enn det stedet hvor den som stedes til den siste hvile gravlegges. Tidligere var det en vanlig tradisjon at bisettelse ble gjennomført i hjemmet. Som en enkel seremoni i tidsrommet mellom dødsfallet og selve begravelsesdagen. Avdøde ble ofte oppbevart hjemme. Enten i huset eller på en låve. Deretter ble avdøde ofte fulgt til kapellet eller kirken av familie og venner. Som oftest dagen før gravferdsseremonien.

Nå er jo kremasjon blitt mer vanlig blant kristne i nyere tid. Det skyldes en pragmatisk tilpassing på grunn av plassmangel. I store byer er det blitt mer og mer vanlig og nødvendig å ta dette hensynet. I Norge kremeres omlag en tredjedel av dem som dør. Asken fra de som kremeres samles i urnen før den normalt settes ned på en offentlig kirkegård eller gravplass. Dette skjer som oftest i en egen seremoni. Denne seremonien kan gjennomføres med eller uten kirkelig medvirkning. Kremasjon er i dag lovregulert gjennom gravferdsloven. En del ønsker å spre asken i naturen etter kremasjonen. Dette er regulert i lovverket og søknad må sendes til Fylkesmannen. Ved denne typen gravferd kan det ikke kreves kirkelig medvirkning, men det kan avholdes Humanistisk gravferd.

 Lunde Begr2